1. feb, 2018

Oppsummering av 2017 og fokus på 2018

 

Å, huhei, for et år jeg har lagt bak meg! Stappfullt av bekymringer, arbeidsoppgaver, mål, valg, støttespillere, bragder og gleder.

Det var i starten av året 2017 at jeg begynte å leke med tanken om å flytte hjem, sånn rent konkret. Da jeg først tillot meg å tenke tanken, var det helt umulig å tenke noe annet. Hele året og alle valg jeg har tatt, har dreiet seg om å komme seg hjem, til Nordmøre, til Meisingset, til røtter og framtid.

Med erfaringer fra byen, med føtter som har trålet asfaltveier, ører dynket i bylyd, og med en identitet som én av alle i mengden, har jeg endelig landet med skikkelig bomsideisi-brak oppi Solstad, oppi skogen, med større identitet og mindre ensomhet. Her svippes det innom, folk inkluderer og ønsker velkommen, slekta vokser fordi jeg blir kjent med dem som er her. Vinduene står på vidt gap og slipper inn fuglekvitter og hjortebrøl. Jeg bærer ved og måker snø, ryggvondtene har druknet i fysisk aktivitet, savnet etter familien har roet seg, rastløsheten ristet seg løs og forduftet.

Jeg er nok midt inne i en overromantiserende fase av bygdelivet, der jeg ikke har tatt innover meg alt av drenering, maling og vedlikehold som følger med det å ha sitt eget gamle hus. Den tid, den sorg. Og det kommer ikke til å bli stor sorg, vi mennesker takler det meste. Drenering og maling er i alle fall et luksusproblem. JEG HAR tross alt noe å male, JEG HAR noe å drenere.

I forkant av flyttinga, tenkte jeg nøye gjennom hvordan jeg skulle forholde meg til møtet med bygdedyret, for jeg var smertelig klar over at det kan ta nuven av sårbare sjeler. Min måte å takle det på, er å vise nettopp sårbarhet, være åpen, slik at folk slipper å spekulere, slik at jeg slipper å late som. Det er uendelig befriende.

Folk engasjerer seg, ja, og det er fint, som det motsatte av likegyldighet. Den viktigste lærdommen jeg har tatt med meg fra de siste årene, og som jeg øver på å praktiskere, er at jeg må forholde meg til mine egne sannheter, og stå i livet med det jeg tror på, med det jeg mener er riktig for meg og mine. Slik får ikke bygdedyret klørne i meg, slik biter den sin egen hale, slik føles det trygt. Dyret er sikkert noe jeg aldri blir helt ferdig med, en stadig utfordring, men det fineste med å bli eldre og gråere, er at man herdes mot uvesentligheter.

Alt dette klarer jeg uten en Gud, dette klarer jeg uten en psykolog. Ikke et vondt ord om verken religion eller de profesjonelle som jobber med mental helse. Poenget er at jeg i dag klarer livet uten, jeg har funnet en kurs, i meg selv, jeg tar ansvar, jeg har skaffet meg verktøy til å mestre stress med, jeg har landet på hva jeg tror er riktig for meg. Historien min har kostet meg dyrt, både helse og livskvalitet. I dag kjennes det ut som om jeg får tilbake i mangedobbel dose, der erfaringene mine gjør alt i livet mer verdt.

Jeg, som alle de ulike menneskene rundt meg, er en ressurs. Jeg kan dele, jeg kan forstå, jeg kan lære, jeg kan få. I den tralten skal livet fortsette, i den retninga vil jeg bli gammel. Til alle dere som ikke vil bli eldre; GLED DERE, det ligger så mye ro i vente. Til alle dere som savner de unge dagene, vit at dere er en umåtelig verdi i samfunnet, som ressurser, som verdiankere, som påminnere av historien vi bærer.

2018 er like rundt hjørnet. Ikke vet jeg hva det bringer, og ikke vil jeg vite det heller, men jeg skal jobbe for at året som kommer skal bli et godt år, som en forlengelse av kapitlet jeg har startet i hjembygda. Jeg håper året blir en forrykende kompott med ingrediensene familie, venner, musikk, natur, lærdom, utfordringer og verdiskaping. Midt inni den innholdsrike kompotten, akter jeg å fokusere på øyeblikket, ikke jage etter neste mål, bort fra her og nå. Det er mitt nyttårsforsett; å FOKUSERE PÅ ØYEBLIKKENE.

GODT NYTT 2018, folkens!! 😊