3. okt, 2017

Livet

 

Livet smiler og sansene er skjerpet etter å ha ligget i dvale en god stund. Maten er himmelsk, stillheten høres, familie og venner er elsket. Smulene på gulvet knaser under føttene mine, men jeg enser dem ikke. Jeg bruker stemmen min, utøylet. Troen på at jeg kan, gjør meg sterk, og viljen baner vei mot steder jeg vil være.

Jeg har tryna og jeg har reist meg. Jeg har plassert skapene der de skal stå, unna veien for livet mitt. Kamelene som knuffet inni siden min og som jeg tidligere glefset i meg, en etter en, konfronterer jeg. De hengslete dyrene bukker og neier for meg, i respekt for rommet jeg krever.

For en lettelse det er å endelig ha blitt sjefen i mitt eget liv! De små grå spretter fram i tinninga. Jeg ser dem, men ser dem ikke. De er ikke selvlysende og altoppslukende, men små beviser på at jeg fortsatt lever i beste velgående.