21. mar, 2017

Kunsten å koble av

 
I dag tok jeg føttene fatt, ut av murblokka til åpen skog i Bymarka. Det slår meg hver eneste gang jeg tar disse vårturene mine, at jeg er altfor lite ute i naturen i løpet av vinteren. Bort fra tralt og stress.

Jeg fikk ha skogen for meg selv, helt stille, så stille at jeg hørte pusten min. Den duret raskt av gårde, før jeg i det hele tatt hadde begynt å anstrenge meg fysisk, som om den skulle skynde seg.  Hodet og pulsen jaget i hundre.

Det ble veldig klart for meg at jeg overforbruker energi på tull og vas, på bekymringer og stress. Jeg har visst det en stund, men i denne stillheten ble det krystallklart. Energitapet måtte stoppes, pulsen måtte ned. Hodet måtte kobles av og kobles på, på nytt. Nullstilles. Koble av målene, klokka, planene for resten av dagen, og i morgen. Koble på dagen i dag, det berømte øyeblikket, sansene og pusten. Det høres kanskje enkelt ut, men det er det ikke. Det er et kunststykke og en grundig jobb. Det tok én time, med konsentrasjon og fokus. Jeg ble blant annet satt tilbake av ei supersprek dame som spratt irriterende lett oppover snøbakkene. Jeg kunne ikke høre at hun pustet en gang. På null komma niks var tankene tilbake. «Jeg må trene mer, komme i form, slik at jeg kan springe oppover snøbakker….»

Bekymringstanker og uro kom lett og snikende, av gammel vane. Jeg anerkjente dem og sendte dem videre, slik jeg har fått anbefalt; Anerkjenn tanker, ikke fortreng dem, eller forsøke å skyve dem vekk. Da blir de visst større og mer påtrengende. Så, jeg anerkjente tanker, før jeg sendte dem høflig videre, samtidig som jeg skrudde på sansene.

Omsider, da hodet med alle tanker og bekymringer var avkoblet, var det påtagende hvor god plass sanseinntrykkene fikk. Det var overveldende og veldig fint. Følelsene løpte løpsk. Jeg har savnet det. Jeg hørte snørester som falt fra høyder, bekken som klukket langt bortenfor stien, og vingeslagene til himmelspeiderne som seilet over tretoppene. Skuldrene falt på plass, øynene åpnet seg, og bekymringsrynka i panna slapp taket og flakset bort den også. Det var intet annet enn magisk. Jeg ble rolig, fikk energi, ville mer, samtidig som jeg var tilfreds med dagen og med meg selv.

Bilturen tilbake var fin den også, med et sinn fullt av ro. Jeg stoppet på rødt og kjørte på grønt, enkelt og greit. Utfordringa for meg, og sikkert for mange andre, er å bevare roa i hverdagen. Finne pusterom, og koble av, og på. Nullstille meg, før stresset slår rot, for det er farlig. Jeg greier å koble av med natur, musikk og gode mennersker. Jeg må fylle livet mitt med mer av det, kjenner jeg.