16. des, 2015

Et sted å drømme seg til

Jeg lukker øyne og ører hardt igjen, for ikke å la kjedelig realisme sive inn gjennom sansene og forsure fantasien min....

Jeg bor på landet, i ei bygd, i et to etasjes mintgrønt hus, rammet inn av hvitt gjerde og ei diger blodbøk. De to hundene mine er passe store, med halvlangt hår og bløte snuter, som nyter hverandres selskap der de labber rundt og later som om det oppstår action innimellom. Hagen bugner av markblomster, tulipaner og frukttrær. Hengekøya som henger under blodbøka inviterer til full avslapping med bok og kald humlesaft. Der kan jeg ligge og lukte på sjølufta og høre på vannet som flør. Båten på brygga kan lett ta meg med på en liten tur hvis jeg vil, bare for å la håret mitt fønes i varm sjøbris etter kveldsbadet. 

På dette idylliske stedet finnes det naboer i passe avstand. Nære nok til å snakke ofte med dem, til å bli kjent med dem og bli glad i dem. Langt nok unna til at jeg kan sitte på trappa og klippe tånegler uten at jeg forstyrrer noen med lyd og sprett. Nære nok til at det er naturlig å invitere dem hjem, til å føle fellesskap med dem og kjenne på en dugnadsånd for stedet vi bor på.

Det er stort nok til at noen flytter ut, mens andre blir eller kommer hjem igjen etter å ha fått nye impulser. Det finnes tilstrekkelig med arbeidsplasser i nærområdet, slik at folk er fornøyde med livene sine. Det er utfordringer nok til at man ikke kjeder seg, eller misunner andre som finner på noe nytt. Folket har vokst opp i kjærlige og trygge hjem og har utviklet god selvtillit, slik at ingen behøver å snakke nedsettende om naboen for å føle seg bedre. 

Dersom det oppstår konflikter, løser de seg selv raskt fordi menneskene i bygda har lært å snakke om følelser i stedet for å komme med pekefingeren og være sinte. De klarer å være sårbare og ærlige om hvordan de har det. Derfor finnes det få grunner til at konflikter skal utvikle seg og bli uhåndterlige.

Det fineste med stedet er at det rommer alle mennesketyper. Ingen behøver å bli svette av fasadesparkling, for alt som er skakt og rart og annerledes dyrkes som noe unikt og verdifullt her. De vil opp og fram, men ikke på bekostning av andre. De vil bare leve harmoniske og oppriktige liv, der de er trygge på at de er gode nok for omverdenen.