18. nov, 2015

Kameler skal ikke spises

Hvor mange selvhjelpsbøker er ikke skrevet om det å leve i dag? Om det at man skal gripe dagen, riste av seg morgendagens bekymringer og puste inn nuet? Hvor mange ganger har ikke mennesker gitt meg rådet, eller hørt meg selv si; «Gjør det som er riktig for deg»?

Jeg vet at jeg skal leve i nuet, gripe mulighetene og gjøre det som er riktig for meg, men hva i all verdens riker betyr det da? Jeg kan ikke finne svar hos venninna mi, hos foreldrene mine eller hos kollegaen. De kan stille meg spørsmål som får tankene mine til å ta stilling til verdier, og jeg kan be dem om deres meninger, men de kan aldri si noe om hva som er riktig for meg. Det må jeg gjøre helt på egen hånd.

Jeg ser meg rundt, på mennesker, på samfunn, på familier, på venner, og jeg mistenker ytterst få for å leve livene sine på en måte som er riktig for dem og i tråd med hvem de er. Det kan godt hende at de gjør det, i det skjulte, og for seg selv. Hva kan jeg vel egentlig vite om de lever oppriktige liv? Ingenting. Men jeg mistenker, som sagt, at det er mange som har en lang vei å gå når det gjelder å leve oppriktig og riktig for sin egen del.

Daglig ser jeg mennesker som svelger kameler, ikke små, men gigantiske kameler. Kameler som er så store og klumpete, at de er ufordøyelige. Likevel ser jeg oppegående mennesker gyve løs på dem med største selvfølgelighet. De vrenger gapene sine rundt og over disse hengslete og hårete føttene, som nærmest blir stikkende ut gjennom magesekken, ufordøyde. Munnen klarer de ikke å lukke lenger, for halen nekter å følge svelget. Den ligger og vifter mellom tennene, og skaper brekninger isteden for.

Som så mange andre, har jeg også vært en sånn kamelsluker, i hele mitt 33 år lange liv. Noen, og kanskje veldig mange, sluker seg helt nedi graven. Jeg har ikke tenkt å følge den oppskriften, for det har allerede kostet meg dyrt. Kroppen blir gjerne deformert og dysfunksjonell av alle de ufordøyde beinene som trykker mot innvollene. Jeg greier å bevege meg, men i forkant av hvert steg og valg jeg tar, må kroppen min analysere for å finne ut hvor det gjør minst vondt å tråkke.

Hvert skakt hårstrå fra en aldri så liten kamel koster å fordøye. Men hva koster det? Jo, meg selv. Verken mer eller mindre. Helt enkelt. Å sluke kameler, små, som store, koster en bit av følelsen jeg har av å være meg selv. Jeg har bestandig hatt supersensitive antenner som forteller meg hva andre vil. Det er en god egenskap det, til en viss grad, og den visse graden handler om at jeg klarer å forstå meg på hva andre trenger, slik at jeg kan unngå å trampe på følelsene deres.

Takket være disse følsomme antennene mine, tar jeg galante antilopehopp, over og forbi konfrontasjoner og problemer. Jeg har utviklet spenst, og har etter hvert såpass god trening i å ta hensyn, at jeg kan ta meg selv i tro at jeg er flink. Jeg er drillet i fintføleri og hensyn, men sannheten er at antennenes svakheter har blitt mer og mer tydelige. De er altfor utovervendte, og gir meg null og niks signaler om hva JEG vil og trenger.

Hva vil jeg? Det er det store spørsmålet, med mange oppriktige svar. Før jeg legger meg, skal jeg spise fem mandariner, i morgen, når jeg skal på besøk til en tidligere kollega, skal jeg si at jeg har lyst på en kaffe med melk og suketter, når kvelden kommer skal jeg ta buss til byen, kanskje kjefte på en bussjåfør, som ikke venter med å kjøre før passasjerene har kommet seg ombord, og så skal jeg innom et stand up-show og le på alle de stedene der resten av publikum er stille. HA!

Ha det bra, kameler, og heia Solveig!