25. okt, 2015

Omtanker vanker i tanker

 

Når livet tar uante vendinger, løper sin egen vei gjennom tette kratt, farer ubønnhørlig over kvass ur, for så å etterlate en diffus sti som du bare så vidt kan ane konturene av, er du prisgitt mennesker som står i grøftekanten og tar imot fallene dine, og dytter deg tilbake på riktig spor. For det er langt ifra en selvfølge å skulle klare å holde seg oppe på veien, i sikker kurs framover, helt på egen hånd.

Tusen takk til kloke hoder som deler erfaringer, og som minner meg om at jeg ikke kan råde over alt som vil forstyrre livet mitt. Hvor hadde jeg vært uten alle de snille tekoppene som varmer kroppen og blåser tankene til hyggeligere steder? Jeg respekterer dere mennesker som tar omveier for å gjøre andre en tjeneste, dere får meg til å få tro på at mennesker er gode og ønsker andre vel.

Selv om omtanken kan være vanskelig å omfavne, gjør den gode intensjonen inderlig godt. Jeg begynner å tro at man kan få et rikere liv ved å møte motstand. Jeg får kanskje en større sjanse til å verdsette topptonene på lykke-skalaen, når jeg vet hvordan bunnklangen lyder? Jeg ønsker å tro på det. Det gir mening i gråværet og får meg til å stå, om ikke stødig, så oppreist.