13. okt, 2015

Øyeblikket

Jeg pakker sliten kropp i varm jakke, og går en tur i skogen. Lufta hinter om kjøligere tid og frister kroppen ut i den kostbare sola. Vinden småbiter i kinnene mine, før solstrålene trenger seg forbi barske grantrær og varmer dem opp igjen. Frostperler på gresset forvandles møysommelig til vanndråper og bringer fram følelsen av tid som står stille.I stillheten padler endene avgårde på vannspeilet, dukker under overflaten, og etterlater ringer som skubber vannet og tiden videre. 

En edderkopp hviler i den hullete hengekøya si. Den er tung av dugg og vugger beskjedent i høstbrisen. Jeg takker min åttebeinte venn for ideen, og legger meg ned på bakken for å ta inn øyeblikket. Blå himmel kompletterer alle de jordfargete høstbladene, som klamrer seg fast i greinene med slitte nerver. Noen av trærne rister litt på skuldrene sine, og slipper mette blader ned på bakken for en siste hvile. Jeg rister på skuldrene mine jeg også, og kjenner at hver celle faller til ro.