2. mai, 2015

En drøm om Sorgenfri

Det er høstferie i den lille grenda med få hus og noen barn i. Grenda er omgitt av granskog, ispedd noen store og sterke furutrær. Foreldrene mine mente at jeg og de to venninnene mine hadde fått vår dose tv-spill, og vi ble følgelig vist ut gjennom døra. Det var ingen diskusjon, for vi visste at vi hadde sittet lenge nok og samlet en god porsjon energi i løpet av timene foran skjermen. Vi fant fram de de riktige skoene. Ikke sommerskoene som alt for raskt ble våte gjennom tøyet, men de som var passe stødige og som tålte en del. Vi stormet ut.

Ustanselige sprang vi oppover den hullete asfaltveien vi pleide å hakke etter kråkesølv i, forbi tre falleferdige nabohus, gjennom hekken til den sure mannen, over ei lita hjemmelaget bru med elv under, og inn i skogen. Først måtte vi forbi vått og langt gress, der de ekle sneglene og de uforutsigbare froskene bodde, deretter måtte vi ta lange steg eller hoppe over myrlagt grunn, før vi landet på det tørre fine underlaget av fururøtter og mose. Lyden vekslet mellom knusktørre barnåler og kvister som knakk, og den ydmyke mosen som man så vidt kunne høre ga etter for glade og spente barnetråkk. Vi var på vei til stedet vi elsket.

Ferden gikk videre innover i skogen, oppover en gammel traktorvei, som nesten var usynlig etter å ha stått i fred for ferdsel i flere år. Den var perfekt å gå på for oss, for den forenklet den ellers kronglete veien inn i barskogen. Vi tok pause ved «tolla», det gamle furutreet som vi måtte være tre jenter for å kunne holde rundt. Vi strakk armene våre nok til at fingrene våre møttes, og ble stående sånn en stund, hakene inntil treet, nesa i sky, for å ta igjen pusten. Vi kunne se at skyene var på vei et sted de også. Det var noe nært med det treet. Vi følte at det kjente oss igjen og at det fikk en indre ro ved at vi sto og klemte på det. Vi fikk ro tilbake. Det var bare oss og skogen nå. Alt annet var støy.

Veien opp til dette furutreet var kjent for alle barna i grenda. Det var veien herfra som eksisterte kun for oss i eliten, trioen. Det hendte at noen gutter spionerte på oss, og da hadde vi et inngående prosjekt med å riste dem av oss og lure dem bort, før vi listet oss videre. Det tok den tiden det måtte ta. Stiene som nå skulle finnes og følges var ytterst hemmelige. Det var bare vi tre som visste om dem, og slike skulle det være. Vi hadde en verden som ingen andre skulle få ta del i.

Skogen gikk fra å være åpen og delt til å bli en tett granskog, der vi måtte brøyte oss gjennom brune grankvister som omkranset de skyhøye trærne, som kvasse underskjørt. De hadde ikke sett sollys på uoversiktlig mange årstider, så de var skarpe og bitre. De skrapet oss i ansiktet og på hendene. Noen ganger var denne delen av skogen såpass utrivelig og mørk, at det fristet å snu. Dessuten var det veldig lett å miste oversikt når alt rundt oss var intenst og truende. Vi gråt noen ganger, men vi snudde aldri.

Forvandlingen av stemning var like brå, som overgangen fra tjukk og tettsittende grantrevegg til åpen og trollbindende moseeng, i grønn palett. Den var lys grønn i sollyset og mørkere grønn der furutrær og trollskjegg kastet skygge. Steinheller dannet en sittegruppe, som var heldekket av den mykeste og friskeste mosen du kan tenke deg, vi hørte varsomme bekker. Jeg gikk bestandig som nummer to av oss jentene, også denne gangen, mot steinene. Hun første var lederen, jeg var megleren, og hun siste gjorde stort sett som hun fikk beskjed om. Vi valgte stein etter den rangordningen, og la oss ned på hver vår. Lederen sa at vi måtte døpe stedet vårt, gi det et navn, og foreslo Sorgenfri. Det var et fint navn, som jeg aldri hadde hørt før, og mens vi l lå der og lyttet til de sorgløse lydene fra skogen og kjente lukta av ferskt liv, ble vi enige om at navnet var stedet verdig. Et navn på en himmelplass fri for sorger, et sted der drømmene lever.