1. mai, 2015

Takk til bestemor

I anledningen morsdag, har jeg skrevet en tekst om bestemor, som er ment å være en hyllest til henne, for all omsorgen hun ga og for alt hun lærte meg om verdier.

 

Gårdshuset sto fast oppå bakken. Kald snø og is pakket det inn slik at det lignet et langt pepperkakehus, lysene i vinduene og røyken fra pipa vitnet om at alt var som det skulle være der inne. Murtrappa var møysommelig måket, og den velstelte tredøra med det fine utskårede håndtaket i messing, åpnet seg velvillig for snøføtter og kalde hender.

Lukta av nyktraktet kaffe hadde sneket seg inn i den kalde gangen. Jeg hørte den spisse men vennlige stemmen til bestemor inne på kjøkkenet. Jeg tok av meg jakka og skoene og åpnet døra inn til hjertet av huset. Der ble jeg møtt av verdens beste varme: «Gubbanoa, e det du som kjæm åt ho bestemor!» Det var så godt å bli sett av henne. Hun ga meg en klem, en skikkelig klem-i-stykker-klem som gjorde at jeg nærmest mistet pusten. Kinnet hennes var som fløyel og luktet av såpe. Hun kleip meg hardt i kinnet mens øynene hennes smilte og fortalte at hun var glad for å ha meg hos seg.

Det var bestandig gruelig varmt inne på kjøkkenet. Alle vinduer var lukket slik at trekken ikke skulle snike seg inn og gjøre noen syke, jeg kunne høre av knitring i bark at peisen var i full fyr. Katten satt foran peisen, men reiste seg på grunn av brudd i stillheten og gikk trøtt inn på stua. Jeg klappet den på veien og kjente at den varme pelsen hadde sittet lenge nok foran ilden på kjøkkenet. Jeg fulgte etter og satte meg ned i skinnstolen. De første sekundene i stolen var ekstra behagelige da skinnet var avkjølende. Klokka tikket stille, pusen ville kose og bestemor gjorde akkurat slik hun pleide. Jeg ble trøtt og avslappet av alt det gode og forutsigbare. Jeg satt slik og gløttet på bestemor som stelte for oss. Hun dekket på til kveldsmat. Hjemmelaget brød som smulet en del, multesyltetøy i oransje glasskål som hun snikspiste av når hun trodde at ingen så, sursild og ost.

Vi spiste brødskiver, og bestemor var veldig godt fornøyd med at jeg likte maten hennes. Hun spurte meg om hvordan det gikk på skolen, om hvordan det gikk med vennene mine, og hun var ekstra engasjert i hvordan det gikk på korøvelsene. Hun var stå stolt over at jeg sang i kor, og levde lenge på at dirigenten hadde sagt til henne at jeg var flink. Hun hadde respekt for ham og legen, så deres ord var nærmest for loven å regne. Etter kveldsmaten så vi serien «Familien Larkins» sammen. Bestemor likte at mora i serien var rund og hadde «godt hold», som hun sa, for det hadde de til felles.

Kveldsstellet var grundig. Jeg pleide egentlig å klare meg på egen hånd, men hun likte å vaske ansiktet mitt med en ru og hard klut, for så å tørke meg med en enda ruere håndduk. Jeg ble skikkelig ren og var rød i ansiktet etter behandlingen. Med nattkjolen på og håret kammet glatt, tok vi med oss bøtta med lokk oppå loftet. Vi måtte opp den knirkete og bratte trappa, med et digert hjortehode hengende over seg. Den var praktfull i dagslys, men ble skummel og intens i mørket. Jeg var ikke spesielt glad i å gå på do på bøtta, men det var tross alt bedre enn å måtte ned trappa med hjorten.

Soverommet var bitende kaldt og deilig. Nesa kunne gjerne være kald, så lenge det var varmt under dyna. Og det hadde bestemor sørget for. Hun hadde lagt et varmeskinn i senga i god tid i forveien. Sammen med nylufta dyne og nyvasket sengetrekk var det himmelsk å legge seg. Vi sang «Kjære Gud» og flere andre sanger før hun kysset meg på panna og sa god natt. Hun gikk ut av rommet, lukket døra etter seg og listet seg ned knirketrappa med tøflene sine, i tilfelle jeg hadde sovnet i løpet av en brøkdel av et sekund…..