1. mai, 2015

Bergfrua

Etter en hel dags vandring, er han svett, tørst og trenger hvile. Han må bare komme seg opp på toppen. Den vakre planten pryder fjellsida med sine uskyldshvite blomster der de titter fram i bergsprekkene. Klare for å suge til seg all livskraft som finnes der. Han tar fram kameraet sitt og foreviger denne praktfulle blomsten, like sterk vinter som sommer. Han tar en kjapp feltanalyse og noterer stikkord om bergfrua, eller fjelldronningen som planten også kalles. Den som har fascinert ham i årevis med sin evne til å klare seg i all slags vær og vind på næringsfattig grunn.

Den hardrause og sterke organismen blomstrer og pryder de ellers grå berghellene, og han skjønner inderlig godt at den har fått æren av å bli kalt Norges nasjonalplante. Etter omstendelig men rutinert analyse, børster han av seg fjellrusk og vender nesen opp fra bakken. Han tar et dypt drag av den klare fjellufta og innser plutselig at han har full utsikt over drømmestedet av en dal, som ligger høyt nok over havet til at vi har kommet forbi tresjiktet. Av trær vokser det bare små dvergbjørker som strekker seg akkurat så høyt som de makter. Ellers er det gress, mose, og hardføre planter som trives best her. Han springer sliten og fornøyd nedover kvass steinur og glatte skråninger.


Vel nede på flata skimter han ei seter som ligger skjermet for vær og vind, noen steinkast lengre fremme. Den gjemmer seg uforstyrret i fjellandskapet, med sin historiske stil av laftet og ubehandlet tre og frodig torvtak. En raus bekk sørger for at marka rundt har det fuktig og fint, og gir liv til tette busker og saftige planter. Setra og kulturlandskapet tar ham med tilbake til fortida, til den gangen budeiene tok med seg dyra på gården og vandret til frodige beiter på fjellet for å gjøre seg fete, for å melke og kinne smør.

Han kjenner at føttene stivner til når han slapper av og vindens rasling i sterke blader gjør ham så søvnig, at han bestemmer seg for å legge seg ned i blomsterenga for å ta inn øyeblikket i ro og mak. Kroppen går i ett med gresset, og de høystrakte markblomstene virker som skyskrapere fra bakkeperspektiv, der han ligger og myser opp mot det blå havet langt der oppe. Et lite rynk på nesa gir flua ny kurs, øyelokkene skjermer ham for lys, og av den milde sommervindens spill i blader, lokkes han inn i drømmeland.

Fortryllende toner sniker seg inn i hodet hans. Han hører ikke ord, men en melodi tråkker sti og blir værende. Den starter med lyse toner, som gjentar seg selv, og går elegant over i dypere klang. Det er en slags sang som lokker ham opp til lyset igjen, etter hvert som den kommer nærmere. Gluggene myser forsiktig, slik at pupillene får tid til å finjustere seg til å kunne zoome inn bildet innimellom markblomstene. To hoppende glade geiter spretter fra stein til stein med kurs mot setra. Sauene kommer byksende fra alle kanter med samme mål, kyrne trasker litt mer tålmodig, men absolutt målrettet, etter.

Sangen får ord og melodien blir tostemt gjennom ham. Han slutter å nynne for å kunne se bedre, slutter med å veive bort insekter, og holder bare pusten i det denne kreasjonen av en kvinne kommer syngende ut igjennom den lave seterdøra. Hun har lyst hår samlet i en flette som glitrer i sola, og et fotsitt skjørt i en mørkere grønnfarge. Hun setter seg på en stein og klapper alle dyrene velkommen mens hun fortsetter med å synge på sangen sin. Dyrene går fra å være ville og energiske til å bli fromme og harmoniske. Fra uoversiktlig dyreflokk har de nå gått sammen to og to for å stelle hverandre, mens de venter på å få mat.

Han ser seg rundt og foretar et raskt feltstudie og anerkjenner at stedet er velholdt. Her er det snakk om en kvinne som bærer, vasker, forer, melker og luker uten å se seg tilbake. Det er en sjel som er fylt med mening, som trosser vær og vind og som gjør det hun tror på. Han har funnet det han har lett etter i så mange år. Han børster av seg bakkerusk, springer lett over blomsterenga og bort til steinen der kvinnen sitter. Han tar av seg skyggelua og spør drømmende: «Vil du være bergfrua mi»?