1. mai, 2015

Et hjertesukk om dagen

Jeg slukker lysene i leiligheten min, lukker den tunge døra og låser, i vel viten om at det er siste gang jeg kommer til å se krypinnet mitt slik, i lys av tralt og bekymringer. Jeg går oppover de kalde og glatte trappetrinnene, som endelig skulle føre meg dit jeg ville.

Du forlater den trofaste bilen din, som har fraktet deg og ditt rådville vesen i altfor lang tid. Du er spent på om det kommer til å gå slik som alle tegn skulle tilsi sist vi traff hverandre. Da var det bare en rask blikkveksling som måtte til for at vi skulle kjenne magien. En magi vi ikke kunne overse.

Vi går, på vei bort fra verden slik vi har kjent den, bort fra all kantete motstand, mot hverandre. Vi nærmer oss dansen vi aldri fikk danse fordi verden ikke ga etter. Vi nærmer oss hverandre med forhåpninger om inderlig begjær, en urkraft av et sjeledrag. Vi banker ikke på, øynene våre møtes og vil bare hjem. De veksler mellom gap og glitter, om og om igjen. Vi vet hva vi vil ha etter en hvileløs vandring i evighet, vi har funnet veien til en dans der alt er stille.

Pusten rykker lett og overfladisk for å passe på at den ikke river oss bort fra nærheten. Hjertet dunker om kapp med latteren som kommer fordi vi ikke kan la være. En latter som frigjør oss fra det lille vi klamrer oss til av overflate. En berøring nå, eller bare et sukk, og vi er fortapt i inderlig galopp, med blikk for hverandre, forbi hud, forbi fargene og inn til der det er aller best å være. Der vi kan lene oss til alt og ingenting, og falle.